Arbeiderpartiet – Ytringsfrihet og Religion

Arbeiderpartiet-Ytringsfrihet--religion

Ytringsfrihet på det religiøse området må ikke føre til at de troende «krenkes», mener Jonas Gahr Støre i AP.  Bakteppet er nok både hans personlig syn og stemmefiske i et voksende innvandrermiljø.

 

Støre om ytringsfrihet

Onde tunger vil ha det til at Jonas Gahr Støre er en politisk pratmaker – og han framstår kanskje slik fra tid til annen.  Han prater fort og lenge, og budskapet kan bli noe diffust. Hvis hjernen blir hengende litt etter i kappløpet med tungen går det av og til galt.

Støre gjorde slett ingen god figur da han ble konfrontert med sine «lurvete» uttalelser om ytringsfrihet etter det muslimske terroranslaget mot magasinet Charlie Hebdo i Paris.
Han ville ikke uten videre stille opp for ytringsfrihet som brukes mot religion og tro, og mener man bør legge bånd på seg i slike ytringer fordi det kan krenke de troende.

Etter hvert gikk det opp for Støre at han var ute på glattisen, og i ettertid har han tåkelagt og pyntet på uttalelsene sine etter beste evne.
Men det har ikke vært overbevisende.  For dette er ikke et enkeltstående tilfelle.

Støre har flere ganger tidligere vist at han kan tenke seg å innsnevre vår ytringsfrihet.

 

Støre ba norske ambassader om å beklage

Støre-UD

Støre ville hemmeligholde at UD beklaget Magazinets publisering av Muhammed-karikaturer.

 

I 2005 trykte Jyllandsposten karikaturtegninger av profeten Muhammed. Det fikk muslimer verden over til å rase.

I Norge var tidsskriftet Magazinet alene om å publisere de omtalte bildene – for å få en debatt om ytringsfrihet. Det førte til at redaktøren mottok drapstrusler.
Resten av norsk presse gikk ganske stille i dørene.

Jonas Gahr Støre var utenriksminister på denne tiden, og sørget for at alle norske ambassader fikk beskjed om å beklage publiseringen.
Norge skulle med andre ord offisielt beklage at pressen brukte sin ytringsfrihet.

Dette var standardformuleringen som ble distribuert av Utenriksdepartementet:

«Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Mohammad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i  muslimske miljøer. Jeg har stor forståelse for at disse oppleves som støtende for muslimer verden over. Islam utgjør en åndelig forankring for en stor del av verdens befolkning. Deres tro har krav på vår respekt»

På toppen av det hele forsøkte Støre å skjule UDs beklagelse overfor norsk presse, han visste at dette ville føre til bråk.  Pressetalskvinnen i UD forklarte hemmeligholdet slik:

«Vi så ikke noe behov for å sørge for en ny debatt i Norge om denne saken.
….Å trekke saken frem igjen ved å sende ut pressemelding ville skape et inntrykk av at dette er en stor debatt i Norge»

 

Straffbart å tegne en profet?

Muhammed

Profeten Muhammed (570-632)

I 2009 pågikk det et politisk spill for å utvide straffelovens §185 –  rasismeparagrafen – «for å gi et strafferettslig vern for trossetninger og livssyn», som det het i den rødgrønne regjeringens odelstingsproposisjon.

Senterpartiet var initiativtaker til forslaget, og Jonas Gahr Støre var en av dem som pushet på for å få det vedtatt.  Lovendringen ville ha ført til at medier og andre som f.eks. viser illustrasjoner av profeten Muhammed risikerte straffetiltale!

Forslaget vakte selvsagt sterke reaksjoner, også i det rødgrønne politiske miljøet, og Stoltenberg måtte rykke ut. Han innrømmet på pressekonferansen at han ikke hadde lest de aktuelle avsnittene i proposisjonen, men utstedte allikevel garantier om at ytringsfriheten ikke ville bli redusert som følge av forslaget.
Det var ganske oppsiktsvekkende, fordi det er domstolene som fortolker lovene og avsier dom, ikke regjeringen.  Kjente han ikke til Grunnlovens maktfordelingsprinsipp, som skiller mellom Storting, Regjering og Domstoler?

Stoltenberg skjønte etterhvert konsekvensene, og lovforslaget ble trukket.
Det hadde neppe skjedd med Støre ved roret. Da ville nok ytringsfriheten tatt et skritt tilbake i Norge.

Det er betenkelig at Støre som leder av vårt største politiske parti, og kanskje Norges neste statsminister, har slike meninger om en av grunnpillarene i vårt demokrati – ytringsfrihet.

 

Religiøs vekkelse på venstresiden?

Man kan saktens spørre seg om det foregår en slags religiøs vekkelse på venstresiden i norsk politikk.  Og det gjelder hele registret: Arbeiderpartiet – Sosialistisk Venstreparti – partiet Rødt.

Stadig oftere registrerer vi at venstresiden går langt i å rettferdiggjøre ytterliggående muslimers gjerninger og taler deres sak.

Vi trodde venstresiden var opptatt av

  • fredlige løsninger på internasjonale konflikter
  • menneskerettigheter
  • ytringsfrihet
  • respekt og toleranse for andre kulturer og levemåte
  • kvinners og homofiles rettigheter
  • å skille mellom stat og kirke
Demonstrasjon

Sosialister og islamister i en ulogisk allianse

Slike verdier harmonerer dårlig med et muslimsk religiøst tankesett.

Man kan derfor undres over alliansen mellom sosialister og muslimske miljøer man nå ser konturene av.

Riktignok havner mange muslimske innvandrerungdom i venstresidens ungdomsorganisasjoner, og majoriteten av norske muslimer stemmer på sosialistiske partier, spesielt Arbeiderpartiet og SV.

Men dette er neppe hele forklaringen – svaret finnes nok heller i begrepet:

«Min fiendes fiende er min venn»

Mange på den politiske venstresiden ser på USA (og Israel) som toppen av verdens ondskap.
Alle verdens konflikter kan i sosialistenes verdensanskuelse føres tilbake til det imperialistiske USAs anstrengelser for å skaffe seg verdensherredømme.

De samme holdningene finner man i mange muslimske miljøer – ikke bare i de mest ekstreme.

Terrororganisasjonen Al Qaeda har erklært hellig krig mot USA fordi landet er «urettferdig, kriminelt og tyrannisk» (Osama Bin Laden 1997).

Denne beskrivelsen av en av våre viktigste allierte synes mange på venstresiden høres riktig ut.
Men de svelger lett unna de fleste overgrep som begås av nasjonalistiske stater med demokratisk underskudd – som Russland, Kina o.l. – fordi disse har et fiendebilde som toppes av USA.

 

Imamer – mer makt enn kirkens prester

Religioner og religiøse ledere har stor makt over de troendes sjel og sinn.
Religion er i sitt vesen autoritær, og opp gjennom tidene har streng maktutøvelse og maktmisbruk vært normalt i den religiøse sfæren.

Imam

Islams religiøse ledere har en annen maktposisjon enn kirkens prester

I Norge har kirken mistet mye av grepet.
Folk flest har et overfladisk forhold til kirken, og bruker den stort sett til seremonier ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser.
Troen står det heller dårlig til med – prestene i kirken framstår som «seremonimestre», mens den autoritære kristendommen lever videre i enkelte kristne sekter.

Det muslimske miljøet i Norge vokser og blir stadig sterkere, og vi vil nok se flere nye moskeer og imamer dukke opp i tiden framover. Islam blir en påvirkningskraft i norsk politikk, mens den norske kirke ganske sikkert vil svekkes ytterligere.

Dette har nok Arbeiderpartiet lagt inn i sine framtidskalkyler.

Dersom Støres linje skulle vinne frem, vil vår ytringsfrihet innsnevres og tilpasses muslimske verdier og tankesett. Dette fordi våre nye troende landsmenn ikke skal bli «krenket».
Det er forunderlig og litt skremmende.

 

Temaet «religion og ytringsfrihet» vil sikkert dukke opp igjen for fullt i valgkampen for neste stortingsperiode.
Arbeiderpartiets frontfigurer Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik og AUF-leder Mani Hussaini vil nok trenge gode råd fra dyktige kommunikasjonsrådgivere.

 

© 2015, zapinn.net. All rights reserved.

Comments are closed.

Populære norske blogger