KNUT ARILD HAREIDE – «mennesket i sentrum»


Hareide ville samarbeide med sosialistene og overrumplet sitt eget parti.
Selv om venstresiden slett ikke liker KrFs kjernesaker trengte de Hareide for å få regjeringsmakt.  Men de blå slo ham ut på knockout i siste runde.
Det er ikke lett å være «Mennesket i sentrum», som er KrFs slagord.

 

 

KrFs politiske fundament

Hordaland Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 med begrunnelsen at det manglet kultur- og åndsverdier i det politiske liv – og fikk en representant på Stortinget.

Senere ble partiet «landsdekkende», og stilte i 1945 lister i 11 av 29 valgkretser – det resulterte i 8 stortingsrepresentanter.

«Makt i de foldede hender»

«Makt i de foldede hender»

I 1965 ble det et ikke-sosialistisk flertall på Stortinget og Krf kom i regjeringsposisjon. Det varte i 5 år til EF-saken splittet regjeringspartiene.
KrF har deltatt i flere etterfølgende ikke-sosialistiske regjeringer.

I 1973 fikk partiet en velgeroppslutning på 12,2 % og 20 stortingsrepresentanter, i 1977 økte de til 22 stortingsrepresentanter.
I 1997 økte de ytterligere til 13,7% og 25 representanter på Stortinget. Da fikk vi en sentrumsregjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister og 9 KrF-statsråder.

Så begynte den lange nedturen.
I Stortingsvalget i 2005 fikk KrF 6,8%,  i 2009  5,5%,  i 2013  5,6% og  i 2017  4,2%.

 

KrFs kjernesaker

Det som gjør KrF unikt som parti er den tunge vektleggingen på det kristne verdigrunnlag.
Et sterkt fokus på «skaperverkets og menneskets ukrenkelige verdi» gjør at partiet har et restriktivt syn på gen- og bioteknologi og abortspørsmål.
På andre kjerneområder er de ikke så ulike de andre partiene, bortsett fra familiepolitikkens kontantstøtteordning:

  • Valgfrihet for småbarnsfamiliene
  • Verdighet i eldreomsorgen
  • Vern om miljøet og klimaet
  • Kamp mot fattigdom i Norge og verden

 

Kjerneområdene

Kjerneområdene for KrF ligger på Vest- og Sørlandet – i det såkalte «bibelbeltet».

  KrF’s kjerneområde – «bibelbeltet»

Mer enn halvparten av KrFs velgere bor i fylkene Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal.
Andelen partimedlemmer er også større enn i landet forøvrig.  Men det er vist raushet overfor andre områder med hensyn til representasjon i partiets organer.   Derfor er Vest- og Sørlandet underrepresentert på landsbasis, uten at det har hatt særlig praktisk betydning – før i disse dager.

Kjerneområdene har en klar overvekt av medlemmer med en borgerlig innstilling, og disse var i ferd med å bli overkjørt på det ekstraordinære landsmøtet i 2018 ved hjelp av typiske røde fylker med færre medlemmer og velgere.

 

I regjering eller ikke?

KrF skryter av 40 gjennomslag hos Solberg-regjeringen

Det er viktig å være synlig i politikken, og sosiale medier til tross, det er fortsatt TV og pressen som legger premissene for den politiske debatten.

Å ha initiativet og være i fokus i mediebildet er avgjørende, og her har regjeringspartiene en stor fordel – de fotfølges av mediene, på godt og vondt riktignok.
Opposisjonens politikere framstår ofte som negative kritikere, mer opptatt av å ramme regjeringen enn å kommunisere egen politikk.

KrF hevder de har fått 40 KrF-gjennomslag hos Solberg-regjeringen i 2017-2018.
Det er slett ikke dårlig, men det er vanskelig for partiet å kommunisere dette – det fremstår jo som regjeringens politikk.
Situasjonen blir en annen i regjeringsposisjon, hvor de kan fronte sine kjernesaker gjennom egne statsråder.

KrF har flere politiske «konkurrenter» i en del av hovedsakene sine, og ofte oppfattes nok andre partier som best på saksområdet.
I velgernes bevissthet vil KrF aldri bli bedre enn Arbeiderpartiet, SV og Rødt på klassiske «arbeider-saker», Senterpartiet vil fortsatt være vinneren innen bygdepopulisme og landbrukspolitikk, og KrF må finne seg i å bli vurdert bak Venstre, SV og MDG når det gjelder miljøpolitikk.

Derfor bør nok KrF ha et sterkt fokus på sin politiske ide:

KrF bygger sin politikk på den kristendemokratiske ideologi.
Vårt verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter og har sin forankring i det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret.

 

«The Looser Takes It All?»

Populær partileder uten suksess

Knut Arild Hareide er populær i egen organisasjon, selv om han ikke har klart å øke partiets velgeroppslutning, snarere tvert om. Nå viser det seg at han heller ikke har klart å samle partiet, som er i krisemodus på grunn av hans splittende politisk prosess.

Hareide, som har ledet partiet siden 2011, var like ved å lykkes i å utmanøvrere «grunnfjellet» og ta med seg partiet til venstresiden. I skrivende stund har han fortsatt ikke gitt opp, og øyner håp i at forhandlingene med Solberg-regjeringen mislykkes.  Det finnes altså fortsatt en mulighet for omkamp og at  «The Looser Takes It All»

«Over og ut» eller comeback for Hareide?

Utad framstår ikke Hareide som noen sterk og samlende partileder.

Morsomme kommentarer og et jovialt, hyggelig vesen har vært Hareides varemerke. 
Men han har surnet til, og blitt mer opptatt av personer og retorikk enn av politiske realiteter.
Hareides politiske argumentasjon har i senere tid dreid seg om å stigmatisere FrP.
Han har utvilsomt brukt FrP som en katalysator for å bevege partiet til å samarbeide med venstresiden.
Og det har sikkert gått hjem hos en del, spesielt på venstresiden, både i eget parti og utenfor. 

Men Hareide svinger også pisken over partiene Høyre og Venstre.
Uten å blunke argumenterer han med at borgerlig politikk fører til et «kaldere samfunn», i motsetning til KrF og venstresidens «varmere samfunn».
Hareide ser ut til å mene at venstresiden er mer moralsk høyverdige enn de borgerlige partiene.
Det provoserer og polariserer den politiske debatten – nettopp hva han anklager FrP for å gjøre.

KrFs egne kjernesaker har kommet i bakgrunnen i hans politiske argumentasjon – man må lete i bisetningene.

 

Prosess  med demokratisk underskudd

Hareides «gode hjelpere»

Hareides «gode hjelpere»

Den prosessen som ledet fram til det opprivende landsmøtet hvor retningsvalget skulle tas, var et skoleeksempel på hvordan man skaper splittelse i en organisasjon.
Kortene ble holdt tett til kroppen, ingen av nestlederne ble involvert. Han spilte i stedet på lag med Arbeiderpartiets leder og avgåtte KrF-nestorer – med KrFs generalsekretær og rådgivere som «backoffice».

Han overrumplet partiet ved å presentere vyer om samarbeid med venstresiden i en bokutgivelse i slutten av september, rett før et landsstyremøte, og gav partiet ekstremt kort tid til å beslutte retningsvalget i begynnelsen av november.

Hareide satset på at hans egen popularitet, knappe tidsmarginer, en skjevfordelt mandatfordeling, KrF-nestorenes inntreden og «FrP-demonen» skulle føre til seier.
Men han snublet på målstreken etter en finte fra «grunnfjellet» i Rogaland, som bidro til å rette opp noe av skjevheten i mandatfordelingen på landsmøtet. Det står 1300 velgere bak hver delegat fra Rogaland, mens det står 200 velgere bak hver fra Finnmark.

 

SENTRUM  i norsk politikk

Det reelle sentrum finner man i Høyre og Arbeiderpartiet

Går man litt tilbake i tid, var sentrum i norsk politikk ensbetydende med Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.
I realiteten var de en klynge med særinteresser trygt forankret midt i det politiske landskapet.

Det reelle politiske sentrum finner man ved å trekke en sirkel rundt «berøringspunktet» mellom Arbeiderpartiet og Høyre.

Arbeiderpartiet var lenge et statsbærende parti som førte en moderat sentrum-venstre-politikk.
Partiet var på mange måter en stor folkebevegelse med en sterk venstrefløy forankret i fagbevegelsen.
Men de har blitt utfordret av mange. SV og Rødt gjør betydelige innhogg i partiets venstreside og FrP har med sin røffe, populistiske politikk og retorikk også tiltrukket seg en del av APs velgere.
Senterpartiets styrke henger sammen med Arbeiderpartiets tilbakegang.
Etter at Høyre orienterte seg mer mot sentrum av norsk politikk, har AP også mistet en del velgere på partiets høyreside.

En eventuell KrF-inntreden på venstresiden vil nok trolig også spise litt av APs velgermasse, mens både Høyre og FrP vil styrke seg ved å kapre de mest borgerlig innstilte KrF-velgerne.

 

Et svakt AP må gå mot venstre

Jonas Gahr Støre ivrer etter regjeringssamarbeid med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og vil danne en slags sentrumsregjering med støtte fra SV.

Det kan bli et tveegget sverd for partiet.
Jo lenger Støre legger seg mot en sentrumspolitikk, desto flere velgere mister han til SV og Rødt.
SV vil nok strekke seg langt for å felle Solberg-regjeringen, men noen typisk sentrumspolitikk vil de neppe være med på.

AP må nok legge seg ytterligere mot venstre for å vinne tilbake tapte velgere på venstresiden.
Og da er ikke regjeringssamarbeid med SP og KrF veien å gå.

 

© 2018 – 2019, https:. All rights reserved.

Comments are closed.