Tigging og feige politikere

Politikerne bruker milliarder av kroner på å skape trivelige og trygge bymiljøer. Samtidig aksepterer de at tiggere i økende omfang forsøpler, stjeler, skaper frykt og plager forbipasserende i våre byer.
Nå må politikerne manne seg opp og forby tigging!

 

Løsgjengeri og tigging

Løsgjengerloven, som trådte i kraft i 1907, rettet seg mot løsgjengeri, betleri og drukkenskap. Gjennom lovbestemmelsene ville politikerne kvitte seg med omstreiferiet, som også på den tiden var et samfunnsproblem og terroriserte befolkningen.

«Allerede forlængst har det været erkjendt, at Omstreifervæsenet og navnlig da det saakaldte Fantefolks Omstreiferi ikke alene er en Plage for mange Landdistrikter, hvis spredte Befolkning ofte formelig tyranniseres af de regelmæssig i større Følge optrædende Omstreifere, men ogsaa i sig selv indebærer en Fare for Retssikkerheden i Samfundet.»

Lovreglene ble justert gjennom årene, så etter hvert var det ikke mye av det opprinnelige tilbake.

Thorkildsen (SV): Tigging har ikke lenger noen praktisk betydning (2004)

Men forbudet om tigging var seiglivet, selv om det ble lite anvendt.

I 2004 innledet imidlertid Inga Marte Thorkildsen fra Sosialistisk Venstreparti kampen for å fjerne hele loven. Hun mente at ordinær tigging ikke lenger hadde noen praktisk betydning og at de fleste tiggerne i Oslo var rusavhengige som ventet på behandlingsplass! For de fleste ville alternativet til tigging være kriminalitet og prostitusjon, og da var tigging å foretrekke, mente hun.

Hvilken defensiv holdning – og hvor lite framsynt!

Dørum (V): Svært beklagelig å innføre tiltak som rammer romfolket

Daværende justisminister Odd Einar Dørum fra Venstre gav tiggeforbudet det endelige nådestøtet ved å foreslå loven opphevet. Det skjedde i 2006.

Det var mange røster som advarte mot å oppheve forbudet mot tigging, ikke minst fordi det ville være en invitasjon til tiggere fra hele Europa. Selv rusmiljøet i Oslo forutså dette og fryktet at de selv ville bli fortrengt av «tiggerturister».

Men forgjeves, hos denne type politikere når man ikke fram med rasjonelle argumenter!

 

Politisk «snillisme» og avlat

Den politiske «snillismen», som spesielt preger Venstre, Kristelig folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, legger en beskyttende hånd over tigging som fenomen og er bare opptatt av årsaksforholdene. Resultatet blir en laissez-fair-politikk som ikke fører noe sted hen!

Kritikerne av tigging blir gjerne framstilt som følelseskalde og umenneskelige, og beskyldes for ikke å tåle fattigdom utenfor sin egen stuedør. Tilhengerne av tigging mener formodentlig at det er greit å betale sin avlat ved å slippe en slant i de fremstrakte koppene.

En kan saktens spørre hva slags samfunn disse politikerne vil vi skal ha her til lands. Skal vi akseptere å snuble over tiggere, narkomane og prostituerte i våre bysentra? Skal vi la disse gruppene presse beboere og besøkende ut av bykjernen?

Politikerne bruker milliardbeløp hvert år til å skape trivelige og trygge bymiljøer. Samtidig aksepterer de at tiggere i økende omfang forsøpler, stjeler, skaper frykt og plager forbipasserende i våre byer. Denne inkonsekvens forteller noe om våre politikere – men er det dumhet eller feighet?

På hva slags måte mener de tiggervennlige partiene at de skal fjerne de bakenforliggende årsakene, og i hvilket tidsperpektiv? Saken er at de ikke har noe troverdig politikk på dette området. Det er symbolpolitikk hele veien – ingen substans!

Stoltenberg: Mest opptatt av språkbruk i tiggerdebatten

Den rødgrønne regjeringen lovet i sin tid å avskaffe «fattigdommen» i Norge, men etter mange år med regjeringsmakt så vi ikke noen forbedringer i gatebildet, hvertfall. For saken er at ingen nordmenn trenger å sitte på gaten å tigge med vårt sosiale sikkerhetsnett – det er andre årsaker til slik atferd. Og tiggereksplosjonen vi nå opplever er importert – har de tiggevennlige partiene tatt mål av seg til å fjerne årsakene til denne tiggingen også?

Stoltenberg uttrykte for en tid tilbake avsky mot ytterliggående uttalelser i debatten om romfolket. I kjent AP-stil vrir han oppmerksomheten fra kjernen i problemet og over til debattformen. Han burde vært mer opptatt av hvordan vi skal få bukt med tiggerproblemet, slik mesteparten av den norske befolkningen er!

De politiske partienes holdning til tigging kan skjematisk beskrives slik:

  • Mange i Arbeiderpartiet ønsker tiggerne vekk fra byrommet, men om de vinner fram er uvisst.
  • SV er for tigging, men antyder å begrense tigging til visse soner, en slags ghetto-tankegang.
  • Senterpartiet har uttalt at de vil tiggingen til livs.
  • I KrF er det delte meninger, men partiet er mot å gjeninnføre tiggeforbud.
  • Venstre er ganske kompromissløst for tigging.
  • Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å gjeninnføre tiggeforbudet.

 

Fordekt kriminalitet – Likhet for loven

Det er godt dokumentert at rumenere er sterkt involvert i kriminelle handlinger, spesielt butikk- og lommetyverier, men også innbrudd og svindel. Det forekommer også en del prostitusjon og menneskehandel i miljøet.

Leder for Oslo-politiets ordensavdeling, Roger Andresen, fortalte til Dagsnytt at det under en aksjon ved Karl Johans-området ble registrert 187 rumenske tiggere. Etter å ha kontrollert 69 av disse, viste det seg at 68 var innblandet i straffbare forhold.
Problemet er at alle EU/EØS-borgere har rett til å oppholde seg her i inntil 3 måneder, og  3 måneder i tillegg hvis de søker arbeid. Politiet kan ikke sende kriminelle utlendinger ut av landet før de blir tatt i å gjøre straffbare handlinger.

Gjeninnføres forbudet mot tigging, vil man ha et slikt utsendingsgrunnlag.

Man kan forøvrig forundres over politi og rettsvesen når det gjelder hva slags oppførsel som aksepteres fra norske borgere og fra det såkalte romfolket.

Hvis en ungdom i løpet av en lørdagskveld får et akutt behov for å kvitte seg med noen halvlitere bak en busk, vil politiet aksjonere og bøtelegge vedkommende med flere tusen kroner. Betales ikke boten, venter hardere straff. Men romfolket kan slå leir i våre byer og tilgrise parker og friområder med avføring og søppel. Rumenerne får  i verste fall tilsnakk – i beste fall toer politiet sine hender og henviser til grunneier. Slik forskjellsbehandling gjør noe med folks rettsoppfatning.

 

Lovbestemmelser – ikke lokale løsninger

I en del byer har man innført lokale vedtekter i et forsøk på å hindre skadevirkningene av tilstrømningen av tiggere fra Øst-Europa. Uten tillatelse til pengeinnsamling kan politiet bortvise vedkommende.

Storberget (AP): Satte foten ned for lokalt tiggerforbud i Oslo

Problemet er at vedtektene må omfatte alle som samler inn penger i det offentlige rom. Slikt blir det byråkrati av – vi trenger politi i gatene, ikke bak skrivebordene.

Oslo kommune forsøkte i 2006 å forby tigging, men dette ble blankt avvist av daværende justisminister Knut Storberget, som mente det var lovstridig.

Nå forsøker Oslo seg igjen med å innføre en politivedtekt som forbyr tigging, og har bedt Politidirektoratet stadfeste denne. Så spørs det om de vil godkjenne den. «Vi har aldri stadfestet en politivedtekt hvor ordet tigging er benyttet …. det har ikke vært akseptert å innføre meldeplikt bare for dem som ønsker å samle inn penger til seg selv», sier jurist Steinar Talgø i Politidirektoratet.

Uttalelsen lover ikke godt for Oslo, som strever for å gjøre hovedstaden attraktiv for beboere og besøkende.

 

Lovforbudet mot tigging må gjeninnføres – det ble opphevet på feil grunnlag. Et forbud vil gjøre det mindre attraktivt å være tigger-turist i Norge. Så får man i tillegg følge opp med selektive sosialpolitiske tiltak.

© 2012 – 2015, zapinn.net. All rights reserved.

Populære norske blogger