Rødgrønn politikk – brannslokking med oljepenger

Rødgrønn politikk preges av «brannslokking og skadebegrensning» og troen på at alt løses med «mer penger».
Det mangler politisk mot til å fjerne systemfeil og utvikle effektive løsninger for framtida.

«Mer av det samme»

Når noe i samfunnet går på tverke og resultatene uteblir, er myndighetenes oppskrift ofte «mer av det samme». Med det resultat at offentlige utgifter øker uten at resultatene blir særlig bedre.

Hvor ofte  har vi ikke hørt regjeringer unnskylde seg med at «ingen regjering har brukt så mye penger på ……» når de konfronteres med et samfunnsområde som svikter?
Å bevilge mer penger har blitt de rødgrønnes standardsvar på samfunnets mange utfordringer – ikke rart at offentlige budsjetter svellet ut.

Norge har opparbeidet en ufattelig stor formue, oljemilliardene har rullet inn i statskassen i en årrekke. Avkastningen på formuen gjør at regjeringen har enorme beløp til disposisjon.

Hvordan brukes så midlene?
De går selvsagt til mange gode og nødvendige formål.

Men rikdommen har også ført til alt for enkle løsninger på en del samfunnsområder – stikkordet er «mer penger».
I steden for å rette opp systemfeil og utvikle framtidsrettede, effektive ordninger, bærer spesielt rødgrønn politikk mye preg av «brannslokking og skadebegrensning».


Troen på «det offentlige»

Rødgrønn politikk baseres på en sterk tro på en omfattende offentlig sektor. Og troen styrkes i takt med et økende antall offentlig ansatte med sterke fagforeninger i ryggen. Det er en stor velgergruppe.
Ligger det en framtidig demokratisk utfordring her?

Offentlig virksomhet har

fått en egenverdi og er 

vanskelig å endre eller 

redusere

I tillegg til politikernes iver etter å skape nye offentlige oppgaver, er også befolkningens etterspørsel etter offentlige tjenester med på å drive opp kostnadene. 
Når produktivitetsveksten i samfunnet øker folks inntekter, har offentlig tjenester en tendens til å vokse mer enn befolkningens inntekter skulle tilsi (Wagner-effekten).

Ettersom offentlige lønninger følger den generelle lønnsvekst og ikke egen produktivitetsutvikling, blir offentlige tjenester også stadig mer kostbare, slik at skatter/avgifter må økes.(Baumol-effekten)

En god del av veksten i de offentlige budsjettene de senere årene har gått til lønns-, arbeids- og velferdsforbedringer for ansatte i en ekspanderende offentlig sektor.

Men offentlige virksomheter, ordninger og reguleringer omkranses også av andre aktører som indirekte lever av de samme budsjettene – private tjenesteleverandører,  konsulent- og kursvirksomheter osv.
Og alle disse er naturlig nok opptatt av å hegne om den offentlige virksomheten og ordningene, og helst utvide dem: «Det må mer ressurser til….» 

Slik sett har offentlig virksomhet fått en slags egenverdi, og er vanskelig å endre eller redusere.

Hva skal avløse oljen?

Vi er tutet ørene fulle av hvorfor alt går så bra her i landet.
«Den norske modellen» og «sosialdemokratiske verdier»  er to forhold som spesielt Arbeiderpartiet ynder å fremheve som forklaring på vår lykkelige tilværelse. Oljemilliardene blir jo også nevnt, om noe motvillig.

Men de fleste gjennomskuer nok en slik politisk  argumentasjon og vet «innerst inne» at uten olje hadde vi vært dårlig stilt her til lands. Vi kan jo ikke leve av sosialdemokratiske verdier!

Oljeproduksjonen vil reduseres over tid, selv om oljefunnene i senere tid har skapt et annet inntrykk. Globale miljøtiltak og restriksjoner på olje og gass er faktorer som kan påvirke etterspørselen negativt og ramme vår framtidige oljeøkonomi ganske dramatisk.

Hva er det Norge er gode på – hva kan være  økonomiske bærebjelker for kommende generasjoner nordmenn?

Det eneste vi kommer på er energi og fisk – råvarer som vil være drahjelp så lenge det er olje og fisk i havet. Men her er det vel mer tale om «lottogevinst» enn dyktighet, selv om vi på olje- og gassområdet har tilegnet oss betydelig kunnskap. En kunnskap som vil være etterspurt av andre nasjoner inntil de selv har opparbeidet seg samme kompetanse.

Men etter at milliardene har strømmet til statskassen fra oljebrønnene i våre havområder i flere tiår, har vi opparbeidet en nasjonal formue som gir en avkastning vi kan leve av  – som rentenister.
Andre nasjoners arbeid og strev med å skape vekst og velferd vil derfor gi oss nordmenn mer å leve av – fordi vi har puttet oljepenger inn i deres virksomheter.

Men som rentenister er vi avhengig av at andre er dyktige og lykkes – avkastningen i verdens finansmarkeder blir en kritisk faktor i vår framtidige økonomi.
Og den har vi ikke herredømme over her i vårt bitte-lille annerledesland.

Skal vi henge med i den globale konkurransen må vi satse sterkere på kompetanse.
Innen forskning og høyere utdanning ligger vi farlig langt etter, oljerikdommer til tross.

 

© 2012 – 2020, https:. All rights reserved.

Comments are closed.